Maurtvedt.com

Da skriver vi 2. januar 2011, og det har vært en herlig start på året. Familien Ringsby Maurtvedt hadde et heller dårlig bloggår i fjor, men et desto bedre år der vi lærte Birk Andreas godt å kjenne. Gutten har blitt 14 måneder og er frisk og rask, og relativt aktiv.

Jeg publiserte noen faginnlegg om innovasjon og prosjektledelse for Steria på sterkblanding i fjor (republisert nedenfor), men har ved nyttår byttet jobb til Induct Software, der jeg skal begynne som Sales and Marketing executive – spennende, første dag i morgen – og satser blant annet på økt bloggaktivitet. Jeg synes det er bedre å skrive når man har inspirasjon og noe og skrive om, og den er i ferd med å komme tilbake

Vi begynte det nye året på med akedag sammen med Leo, en vi har blitt kjent med i barselgruppen, Thorsovdalen er et akeparadis nå om dagen. Etter at det ble litt mildere i været er det fint for gutten. I dag prøvde vi skiene for første gang med gutten på ryggen. En kort liten tur i Sørkedalen. Blir definitivt flere turer i vinter!

Ha et strålende nytt år i optimismens tegn, ja for det sa statsministeren i sin nyttårstale, og jeg er sannelig enig med han!
Herlige dager!

Innlegget ble første gang publisert på Steria sin fagblogg Sterk Blanding 26. april 2010, her.

Har ditt erstatningsprosjekt mot til å produksjonssette på 70 % av funksjonaliteten til det gamle systemet? Det er mange, kanskje spesielt bedriftsledere og avdelingsledere i styringsgrupper rundt om kring, som tror at IT-prosjektet er ferdig når man har produksjonssatt den nye løsningen. Det er en oppfatning som kan få katastrofale følger.

Min erfaring er at det er ved produksjonssetting de virkelige utfordringene begynner, og da din prosjektgruppe trenger fokus. Nettopp da må styringsgruppen og involverte beslutnignstagere forstå at prosjektet trenger arbeidsro og gode rutiner, ikke nedleggelse, nye rapporteringsforpliktelser, bli gjenstand for budsjettkutt eller lignende. Utsagnet et system som ikke endres er et dødt system er virkelig sant i denne perioden. Husk det når du budsjetterer prosjektet og når du setter dine forventninger.

Det er alltid forbundet med risiko å ta en beslutning om konvertering og produksjonssetting, ofte resulterer det, i at man ikke klarer å skru av det gamle systemet likevel, eller at svært mange interessenter blir misfornøyde og skaper mye støy for prosjektet – den gamle løsningen fungerte jo bedre. Man kan teste så mye man orker før produksjonssetting, men Murphy’s lov slår til og ting går galt. Brukeren kan det ikke – da fungerer det ikke. Noe av det testteamet trodde var i orden viser seg kanskje også å skape en nedtur i begynnelsen. Opplevelsen trenger altså ikke bare være basert på reell mangel på funksjonalitet, men opplevd funksjonalitet. Fenomenet kan illustreres med en blodbadkurve, der man opplever at det nye systemet fungerer vesentlig dårligere enn det gamle systemet i en periode etter produksjonssetting.

Ved å gjøre de rette grepene kan imidlertid blodbad-perioden reduseres og gjøres minst mulig smertefull. Her er fire tips.

1. Styr forventningene i forkant – Blodbad-perioden er ofte den samme tidsperioden der styringsgruppen forventer at gevinstene skal realiseres, gjerne nokså umiddelbart. Dette er en umulighet hvis man ser på kurven over. Prosjektet er travelt opptatt med å prioritere feil, lære seg å drifte det nye systemet, lære brukerne å bruke det nye systemet og løse de mest kritiske tingene som mangler i systemet, ofte ved hjelp av tidkrevende workarounds inntil gode nok løsninger er på plass.

2. Gi prosjektet økonomisk handlingsrom – Det sikreste man kan gjøre for å sikre absolutt fiakso er å legge ned prosjektet i denne fasen. Likevel er ofte “pengene brukt opp”, man hadde jo ikke regnet med at man måtte jobbe når man hadde levert til produksjon og nedleggelse blir realiteten. Det å ikke ha penger til endringer og videreutvikling i denne perioden er den sikreste måten å redusere levetiden på det nye systemet dramatisk. Det kan også tenkes at de som har fått det nye systemet trenger litt tid på å lære det, så regn med noen vikarer.

3. Vær flink til å prioritere og operer med åpne prioriteringslister – Styringsgruppen ønsker rask realisering av visjonen og at prosjektet skal makte å følge den stiplede grønne utviklingsbanen. Svaret er ja, det skal dere få, men først må prosjektet få hodet over vannet i form av å løse de mest kritiske feilene. Deretter kan man prioritere forbedringer og nyutvikling. Et sikkert tegn på at man har med en umoden styringsgruppe å gjøre er dersom de i denne perioden forventer at prosjektet skal prioritere nye forretningskrav som plutselig har kommet opp når de ser det nye systemet. Prosjektgruppen bør prioritere utestående områder slik at det som er mest kritisk (eller lønnsomt) kommer først.

4. Avklar ansvar og organisasjonsmodell for vedlikehold tidlig – Etter produksjonssetting kan det være uklare ansvarsforhold knyttet til vedlikehold. Innse det med en gang – et system uten endring er et dødt system. Da må man vite hvordan endringene skal gjennomføres, testes og produksjonssettes også etter oppstart. Ofte “fryses” kanskje systemet for å unngå store endringer rett før oppstart, med den konsekvens at utviklerne som kunne løst feil raskt forsvinner over til andre oppgaver eller mister fokus. Realiteten er at det er i produksjonssettingsfasen at endringstakten, eller i hvert fall feilrettingstakten, bør være desidert størst. I hvert fall dersom man mener alvor med å snu blodbadet og realisere visjonen for prosjektet.

Legg merke til at jeg ikke foreslår å utsette produksjonssettingen. Dette er åpenbart eneste alternativ dersom man ser at selv de mest basale behov systemet er tenkt å løse ikke fungerer, men i så tilfelle har prosjektet et større problem og burde ha lært seg metoder som Scrum og EVO for lenge siden.

Legg også merke til at prosjektet endrer karakter den dagen man produksjonssetter. Det er ikke lenger et erstatningsprosjekt. Det er et smidig forbedringsprosjekt og må behandles som det!

Les mer på sterkbladning.no:

• Johannes om erstatningsprosjekter
• Ole-Vidar om driftsrammeverk (ITIL) vs utviklingsrammeverk (Scrum)

Innlegget ble første gang publisert på Steria sin fagblogg Sterk Blanding 11. mai 2010, her

Trender i kunnskapssamfunnet er dagens tema for First Tuesday. Vi lever uvilsomt i et kunnskapssamfunn. Mengden av tilgjengelig informasjon har skutt i taket de siste årene. Utviklingen går stadig raskere, veldig mye raskere enn før. Hva er det så som er viktig for å kunne lykkes som medarbeider og menneske i dette ”nye” samfunnet? Det er ambisiøst å oppsummere det i fem punkter, men her er mitt forsøk.

1. Vær god til å søke etter og tilegne deg informasjon raskt. Hvem har ikke sittet i møter der navn eller tre bokstavs forkortelser blir kastet i mot deg med største selvfølgelighet. Har du ikke hørt om det? Er du helt utdatert eller? Det er flere enn en gang man henter seg inn med et godt søk på internett mens bombardementet pågår. Konsulenttriks kaller noen det, jeg kaller det overlevelsestaktikk. Det er helt umulig å ha full oversikt over alt alltid. Mengden informasjon er simpelthen for stor.
2. Aksepter at verden endrer seg raskt, og vær åpen for nye og andre innfallsvinkler enn din egen, vær pragmatisk. Et eksempel: Noen insisterer fortsatt på at bunnposting er tingen i e-post, og argumenterer gjerne heftig for det. Dette til tross for at de aller fleste topp-poster, de fleste klienter viser tråden for emnet og mobiltelefonklienter bare viser toppen av mailen. Vedkommende som har skrevet har lagt sitt svar under noe du for lengst har lest. Det fremstår som unødvendig nerdete.
3. Basiskunnskap består. Lesing og matte er kanskje de viktigste av alle basiskunnskaper. Dette danner selve fundamentet for punktene over, så her gjelder det å være god. Læreplanen i den norske grunnskolen i dag er faktisk veldig lik den som ble laget i mellomkrigstiden på 1930-tallet. Sirkelen er fortsatt rund, linjen er fortsatt rett. Bokstavene ordnes ofte i alfabetisk rekkefølge (alfabetet begynner ikke med QWERTY…) og er de samme som før. Det er her kløften i samfunnet skapes, de som er flinke til å lese og liker å lese, og de som ikke liker å lese eller er dårlig til å lese og faller av skolen. Fatt mot, det er mulig å øve på hurtiglesing.
4. Vær kildekritisk og gjør deg opp din mening. Mange journalister er så hardt presset at de ikke har tid til å undersøke det de skriver. Dersom artikkelen bærer preg av å være markedsføring så er den gjerne det. Ofte kan også økonomiske, politiske eller personlige meninger ligge bak. Kanskje sympatiserer også journalisten med budskapet og det blir enda mer farget. Forsøk å finne en journalistisk artikkel som er negativ til Apple, første treff på Google er wikipedia.
5. Niche thyself. Oversatt betyr dette noe sånt som «finn din nisje». Ordene tilhører Guy Kawasaki og kommer fra boken ”the art of the start”. Han sa det om oppstartsbedrifter. Jeg mener det er minst like sant om fagpersoner. Kan du veldig mye om et smalt felt som er relevant og etterspurt, er du sikret jobb – i hvert fall en stund, til det du kan ikke lenger er etterspurt. Og så må du finne deg en ny nisje. Uttrykket burde kanskje modifiseres litt – Niche thyself, and again, and again.

 En bør altså være god til både å lære og å huske. Læring har imidlertid blitt mye viktigere enn husking i kunnskapssamfunnet enn hva det var i industrisamfunnet. Det er rett og slett komplett umulig å huske og kunne alt som er tilgjengelig. Er man lykkelig med det man vet og forberedt på å lære noe nytt går det som regel bra. Hvis ikke, google fungerer på iPhone under bordet også.

Det var mine topp fem overlevelsespunkter i kunnskapssamfunnet. Har du andre forslag til punkter?

Innlegget ble første gang publisert på Steria sin fagblogg Sterk Blanding 19. august 2010, her.

Klarer du ikke å fornye din virksomhet går sannsynligvis bedriften med tid og stunder konkurs. Likevel kan det være vanskelig å gjennomføre innovasjon i praksis. En kan leve godt på ”melkekua” i mange år og innovasjon krever som regel endringer i roller og ansvar og da kan det bli motstand og nye maktstrukturer. Man kan skyve innovasjonsbehovet foran seg slik de har gjort i bilindustrien i Detroit, eller brette opp ermene og begynne. Er vi enige om å begynne nå? Bra! Hva så? Hva skal vi så gjøre og hva kan software gjøre for å hjelpe?

Det finnes en rekke innovasjonskonsulenter som gjerne hjelper til med den kreative fasen, eller the Fuzzy Front End (FFE). En kreativ seanse på 2 timer, 80 ideer på gule lapper, ett hav av muligheter – hva skjer så? Ofte veldig lite. Enten er ideene som kommer inn for lite markedsrettet (nye kleshengere i garderoben…), eller man klarer ikke å realisere potensialet i de ideene som faktisk er gode fordi prosjektet ikke blir dratt fremover eller ideene ikke blir valgt ut blant de 80 andre. Man ender opp med at alle ideene blir «liggende i skrivebordsskuffen», kanskje sporadisk lest men ofte glemt. Isteden burde man valgt de fem beste og dratt de videre med sin beste prosjektleder. En studie omtalt og gjennomført på nytt på stammen.no viser sågar at det ikke er de kreative workshopene ideene kommer fra, men fra naturen!

Nå finnes det altså en rekke sosiale, gjerne nettbaserte verktøy for å gjøre samhandlingen bedre og mer rettet mot innovasjon. Mange av dere kjenner sikkert til åpne sider som myStarbucksIdea der alle kunder av Starbucks oppfordres til å komme med ideer. Mange firmaer, har kjørt flere interne konkurranser med lignende sider for å få frem ideer. Vi i Steria brukte i sommer Spigit som samhandlingsverktøy for å få inn ideer først, og deretter drive prosessene videre nettopp for å unngå at ideene blir liggende i en skuff, men sørge for at de blir kommentert, utredet, videreutviklet, besluttet gjennomført, forankret, testet ut på kunder og realisert.

Innovation management software er et område som har modnet kraftig de siste to-tre årene. Det finnes lister over løsninger her, her og her og finn.no har hatt sin finnOpp-løsning siden juni 2007.

Porteføljen av løsninger kalles gjerne innovation management eller idea management tools. Har din bedrift tatt i bruk slike løsninger?

Endelig! Jeg er en del av den nye veden med mobil og apps og slikt! Fabelaktig følelse. Desire fikk gode kritikker og jeg er fornøyd. Har lastet ned en del apps også, savner ingenting i grunn. Ok kamera også

Vinteren er over, og med Birk Andreas på fem måneder har det ikke blitt like mange skiturer i vinter (ikke like mange blogginnlegg heller!) som jeg hadde håpet på. Men en fin og minnerik tur hadde vi søndag 7. mars. Turen gikk fra nedlagte (permanent eller midlertidig tro?) Bislingen fjellstue ved Mylla og over Gjerdingen, Katnosa, Sandungen og Bjørnsjøen ned til Hammeren.

På forhånd hadde jeg laget et facebook-event som het “Marka på langs” og invitert noen venner. Vi har hytte nord i marka, så inkludert var en hyttetur i helgen. Vi hadde en hyggelig tur med god mat og god vin, samt en deilig skitur rundt Mylla i beina fra lørdagen før. På søndag fikk undertegnede litt kalde føtter, det var jo snakk om 42,5 km fra Mylla dam til Hammeren, men av sted skulle vi, men vi tok en snarvei. K jørte opp til Bislingen og satte kursen rett sørover mot Gjerdingen istedenfor å gå de 11-12 km vestover over Mylla mot Ølja før vi kunne vende nesa sørover. Med dette ble turen kortere, rundt 35 km isteden, og vi startet fra 691 m.o.h, i stedenfor Myllas 496 m.o.h. og fikk dermed en god del høydemter med nedoverbakke.

Turen begynner med lange utforkjøringer ned mot Gjerdingen. Man kjører forbi en dropp-plass fra annen verdenskrig og må følge løypa litt mot Tverrsjøstallen før en ikke oppkjørt løype tar av ut på Gjerdingen og går forbi Gjerdingen gård på høyre hånd. På null komma svisj har man tilbakelagt de første 5-6 km og er nede på 448 m.oh.
Vel over Gjerdingen gikk det overraskende mye oppover igjen før vi kom ut på et vann vi først trodde var Katnosa, men når vi så på kartet innså vi at det var Store Fyllingen som ligger på 472 m. Det gikk greit videre men opp en ganske bratt bakke og litt utfor igjen før vi var ved Sandvikshytta på Katnosa. Her var det overraskende mange mennesker, som de fleste så ut til å ha gått inn sørfra, noe som er en ganske lang og hard tur fra Hammerens 149 m.o.h. til Katnosa på 464 m.o.h.

Kursen gikk videre omtrent rett sørover mot Katnosdammen og over Katnosfjellet på 580. Med andre ord mye oppover igjen. Utforkjøringen ned til Sandungen på 390 m.oh. var nyhugget med god oversikt, men jeg kløna det til og hadde et skikkelig tryn i den lange fine bakken. Vi rastet på en rasteplass der hvor løypa krysser over brua mellom store og vesle Sandungen. Sandungen gård var stengt og her så vi turens første redningshelikopter som plukket opp noen andre som hadde tryna i bakken. Vi skulle se to til i løpet av turen. Vi antok at vi var omtrent halvveis nå.

Fra rasteplassen kunne vi gå over Sandungen og Hakkloa til Kikut eller over toppen med Kikutnuten ikke langt unna. Vi gikk nok en gang oppover over åsen. Ca halvveis over åsen tok det av løype opp til toppen, 2 km avstikker. Vi gikk ikke oppom denne gangen, men satt utfor Puttedalen ned mot Kikutstua. Her var det, ikke overraskende, vanvittig mange mennesker. Men den søteste var ei lita jente på 10 år som sa “En ting er i hvert fall helt sikkert Mamma, jeg går korteste veien hjem”. Det drev vi med også på dette tidspunkt. Staking over Bjørnsjøen på dønn bakglatte ski var et strev, men med Rød sølv smøring fikk vi litt feste og nærmet oss Bjørnholt.

Nesten over Bjørnsjøen tok vi av til høyre og kom inn på løypa som går langs Bjørnsjøelva på vestsiden nedover forbi Skjersjøen og til Aurtjernet. Vi gikk umerka løype på venstre side av Aurtjernet under høyspenten og fortsatte ned mot Skjersjødammen og den vanlige ruta ned til Hammeren. Her ble jeg nesten overkjørt av en idiot i kondomdress som pressa seg mellom meg som bremsa litt i nedoverbakken og en 10-12 som kom i mot i følge. Jeg stod – hurra 
Vel fremme på Hammeren spiste vi siste rest av sjokoladen og en appelsin, bytta av oss den våte ulltrøya og tok bussen til Nydalen og videre hjem. En herlig, ikke så veldig strevsom tur, med mer oppoverbakker enn jeg hadde trodd. Kan absolutt anbefales.

Jeg lette etter kart når jeg skulle publisere dette og fant bloggen til Bjørn Sandvik som driver med thematic mapping og har laget blant annet dette innlegget med høydemeter og GPS-tracking om min andre blogga skitur og en kul tjeneste, norgesatlas.info. Ble litt imponert over hva man kan få til med åpne data og GPS, og glemte helt et bilde her!

Lenge siden sist! Må vel bare innrømme at jeg har prioritert ned blogging i det siste, men kanskje jeg finner igjen inpirasjonen og litt bedre tid fremover. Jeg har nemlig blitt pappa!

Før oktober prioriterte jeg sommer og sol og innimellom alt det der jobb jobb jobb og litt tigerofnorway.wordpress.com. Jeg har etter det prioritert å bli kjent med sønnen min, Birk Andreas som ble født i oktober og være sammen med han og Anne Mina på diverse familieaktiviteter. Når desember så kom tok jeg ut resten av ferien min og tok noen kurs og har lest meg litt opp på diverse blogger om sosial media, men det meste av tiden har altså gått med til Birk Andreas.

I går forsøkte vi å bestille oss tur til Barcelona, men fikk en merkelig feilmelding hos Norwegian, det oppstod en feil helt mot slutten. Det viste seg etter intens granskning av Arvid på Norwegian sitt kundesenter at navnet Birk andreas var for langt på et spedbarn, men vi fikk ikke noe melding om det når vi skrev det inn. Nice! Men nå er i hvert fall billettene bestilt!

Det første av trolig flere innlegg om ledelse og sosiale media er hermed publisert av undertegnede på samhandlingsbloggen. For å oppsumere mine tre punkter til lederne der ute:

1. Ha gode retningslinjer for hva som er tillatt å skrive på nett. Gå i dialog med de ansatte som allerede blogger om hvordan disse skal utformes.
2. Dersom det hersker tvil, og noe kan mistolkes i negativ retning for selskapet, spør den ansatte om hva de egentlig mener før man gjør det til en større sak.
3. Vær bevisst hva man som selskap ønsker å oppnå ved å ha en profilert blogger eller fler ansatt og avklar dette allerede i intervjurunden.

Jeg bor i Oslo og jeg trives i Oslo. Det gjør åpenbart tyskere også. Når det Nye Bjørvika står klart blir Oslo alldeles fantastisk. Når jeg er i Posthuset stopper jeg noen ganger opp på sjøsiden og ser ut over Oslo S, Hotel Opera og Opearaen og tenker – fy f, for et bra prosjekt – for Oslos borgere, for turistene, og ikke minst for bilistene!

At det dog ikke går an å gå på do i Frognerparken er jeg derimot helt enig med VG (og for så vidt Tripadvisor) i at er totalt uholdbart, og det gjør man noe med nå, etter det jeg har lest.

Det jeg ikke helt forstår er hvordan to tilsynelatende seriøse anmeldelser (og Norske aviser) kan komme til så diametralt forskjellige vinklinger uten å problematisere hvorfor. Og når avstemmingen på vg.no i tillegg viser en stor overvekt på negativ side lurer jeg på om det sier mest om VG sine lesere eller om byen Oslo.

Min favoritt er helt klart Aftenposten og tyskerne sin vinkling – naturligvis, og derfor stemte jeg fem, og ble faktisk overrasket når jeg så det dårlige resultatet Jeg har tydeligvis blitt smittet av storbybasillen som jeg ble advart mot når jeg var 15 år og fortsatt med en viss grad av troverdighet kunne kalle meg bondegutt. En basill som stadig flere unge på landsbygda blir bitt av om man skal tro tall om sentralisering. Jeg undres på om finanskrisen fører til ytterligere vekst sentrale Østland og forsterket avfolking fra utkantstrøk.

Anne Mina og jeg var på tur med gapahuk i helga.

Vi la oss til på en odde langt nord langs Øyungen på fredag og hadde nydelig vær. Vi kom frem i ett tiden. Dagen gikk med til sol og utforsking. På kvelden hang vi med noen andre teltere i nabolaget.

På fredag gikk vi via Liggeren opp til Gørjehøgda. Der var det mye mer stusselig utsikt enn kartet skulle tilsi, men en liten glenne med utsikt fant vi, dog vel over toppen.

Turen gikk videre ned til Store Gørja, der snøen fortsatt lå i veien men skiføret var nok heller dårlig, mye huller. Vi inntok en matpakke ved Helgeren før vi fortsatte til Helgerndammen og gikk stien derfra til Liggeren og tilbake til huken på lørdag. I løpet av turen begynte det å regne litt, men vi var forberedt med regntøy

Vel hjemme ble det vedsanking til Bål (noen hadde vært der før, det var nesten umulig å finne tørr ved) , en runde backgammon og etterhvert herlig middag med laksefileter i folie.